Jeg har nå jobbet i godt over 10 år på tre forskjellige institusjoner for personer med demens. Og det er ikke fritt for at jeg gjør meg en del tanker og refleksjoner rundt dette arbeidet. Og ikke minst – stiller meg en del spørsmål rundt måten vi har organisert eldreomsorgen på i moderne tid.

Det som skjer er følgende:

Når en person får en demensdiagnose bor vedkommende som regel hjemme. Pårørende prøver så godt de kan for å tilrettelegge for vedkommende, men uten de nødvendige verktøyene må de til slutt søke om heldøgns plass på en institusjon.

Demens er en veldig alvorlig diagnose. Verdens faller på mange måter sammen. Ting henger ikke på greip lenger. En mister seg selv bit for bit.

Men selv om verden raser sammen så finnes det fremdeles et rammeverk i livet. Hjemmet, hvor en kanskje har bodd i 40 år er selve fundamentet i vedkommendes liv. Her vet en hvor toalettet befinner seg. Det sitter i ryggraden. Hvor en kan finne et glass med vann. En godstol hvor en kan finne sin hvile. Bilder og remedier i stuen befinner seg der de alltid har gjort. De fleste minner har sin basis fra dette utgangspunkt. Det er noe som er på plass i vedkommendes kaotiske demenssfære.

Men nå er personen syk og må flytte. En blir dermed heist opp fra sin trygghet og fundamentale hjemmetilværelse, og sluppet ned i en institusjon.

Hva møter egentlig denne personen her?

Jo, en møter et høyst unaturlig miljø hvor vedkommende må bo sammen med kanskje ti andre veldig syke mennesker. Ti andre forvirrede sjeler som heller ikke finner fotfeste i tilværelsen. I tillegg må en forholde seg til 15-20 (minst..) personer som går med kvitkledde bukser og navneskilt. En flytter inn i et kollektiv som er så fjernt fra den trygge hjemmetilsværelsen som overhode mulig.

En kan mene veldig mye om dette. Og jeg vet ikke om jeg kan hoste opp så mange bedre alternativer. Men er ting er jeg i alle fall overbevist om:


Dette er så definitivt ikke oppskriften på suksess.



For å si det mildt.

Om ikke sykdommen var progressiv fra før, så går det i unnabakke fra nå av. Den beste medisinen for en person med demens er å opprettholde det naturlige miljøet lengst mulig. En kan selvfølgelig prøve så godt en kan for å tilrettelegge naturlige miljøer i en institusjon. Men utgangspunktet for miljøarbeid og tilrettelegging er på mange måter håpløst.

Instistusjoner er og forblir en høyst unaturlig tilværelse.

Er det mulig å løse utfordringene i eldreomsorgen på andre måter enn å tenke institusjon med en gang? Finnes det en gyllen middelvei?

Er det mulig å ta et skritt tilbake å la storfamiliene få de verktøyene og ressursene som skal til for at vedkommende i alle fall kan bo et par år lengre hjemme? Jeg tenker høyt….

Mulig det er utopisk. Men jeg klarer ikke å la være å tenke tanken i alle fall.