Jeg har nå jobbet i godt over 10 år på tre forskjellige institusjoner for personer med demens. Og det er ikke fritt for at jeg gjør meg en del tanker og refleksjoner rundt dette arbeidet. Og ikke minst – stiller meg en del spørsmål rundt måten vi har organisert eldreomsorgen på i moderne tid. Det som skjer er følgende: Når en person får en demensdiagnose bor vedkommende som regel hjemme. Pårørende prøver så godt de kan for å tilrettelegge for vedkommende, men uten de nødvendige verktøyene må de til slutt søke om heldøgns plass på en institusjon. Demens er en veldig alvorlig diagnose. Verdens faller på mange måter sammen. Ting henger ikke på greip lenger. En mister seg selv bit for bit. Men selv om verden raser sammen så finnes det fremdeles et rammeverk i livet. Hjemmet, hvor en kanskje har bodd i 40 år er selve fundamentet i vedkommendes liv. Her vet en hvor toalettet befinner seg. Det sitter i ryggraden. Hvor en kan finne et glass med vann. En godstol hvor en kan finne sin hvile. Bil

Jeg vet ikke når det begynte. Men kanskje det alltid har ligget latent. Begge mine bestefedre har vært grundere. Startet opp butikker i Haugesund og Stavanger både innen dagligvarer og klær. De har sett muligheter og turt å ta sats. Hoppe i det ukjente og tatt risiko. Opplevd både nederlag og suksess. 🔍 Jeg kjenner på den samme drivkraften. 🔎 Drivkraften til å prøve å skape. Ikke skape bare for skapelsen skyld. Men skape for å prøve å utgjøre en forskjell. Skape noe som betyr noe for folk. Jeg tror det er der den dypeste drivkraften finner sitt egentlige mål. Veien til dette målet er full av hindringer. Hindringer som heter dårlige avgjørelser. Varierende fokus. Imposter-syndrom. Økonomi. Usikkerhet. Frykt. Og så videre. 💪 Men likevel skal ikke dette stoppe meg nå. 💪 Jeg etablerte «Nidaros Omsorg» for ca et halvt år siden. Et firma som skal levere personlige og skreddersydde helsetjenester rettet mot personer med ekstra behov. For eksempel eldre og pårørende. Jeg har jobbet innen