Jeg har nå jobbet i godt over 10 år på tre forskjellige institusjoner for personer med demens. Og det er ikke fritt for at jeg gjør meg en del tanker og refleksjoner rundt dette arbeidet. Og ikke minst – stiller meg en del spørsmål rundt måten vi har organisert eldreomsorgen på i moderne tid. Det som skjer er følgende: Når en person får en demensdiagnose bor vedkommende som regel hjemme. Pårørende prøver så godt de kan for å tilrettelegge for vedkommende, men uten de nødvendige verktøyene må de til slutt søke om heldøgns plass på en institusjon. Demens er en veldig alvorlig diagnose. Verdens faller på mange måter sammen. Ting henger ikke på greip lenger. En mister seg selv bit for bit. Men selv om verden raser sammen så finnes det fremdeles et rammeverk i livet. Hjemmet, hvor en kanskje har bodd i 40 år er selve fundamentet i vedkommendes liv. Her vet en hvor toalettet befinner seg. Det sitter i ryggraden. Hvor en kan finne et glass med vann. En godstol hvor en kan finne sin hvile. Bil